Daniela Hlavácová har fortalt litt om hvordan det var å spille inn Tre Nøtter til Askepott. Jeg har her oversatt det til norsk:
– Du har spilt i en eventyrfilm som har blitt udødelig – Tre Nøtter til Askepott. Kan du huske innspillingen?
– Det er nesten like lenge siden som istiden – 30 år. Jeg vet det med sikkerhet fordi jeg var gravid i de dagene under innspillingen og min datter er 30 år nå.
På settet var alle veldig hyggelige. Den verste scenen var den i det iskalde tjernet mot slutten av filmen. Stuntmenn hoppet uti tjernet i stedet for meg og Carola Braunbock. Vi stod i traileren og så dem hoppe og håpet det ville funke første gangen.
– Funket det?
– Ja. Hele dagen i forveien holdt teknikerne på med å bryte opp isen slik at man kunne se vannet. De bygde en plattform for meg slik at jeg slapp å stå i det iskalde vannet. Carola Braunbock hadde på seg en dykkerdrakt under kostymet. Jeg stod 15 cm over vannet, og alle var redde for at det skulle skje noe med meg eller babyen. Vinteren var hard.
– Skuespillernes daglige brød er ikke alltid så mye å skryte av…?
– Det kan du skrive under på! I dag undrer jeg meg fortsatt over at vi ikke frosset fullstendig under innspillingen. I en scene hadde Libuse Safrankova røde hender, det var ikke makeup/fake, men ekte! Guttene; Jarda Drbohlav, Pavel Trávnícek og Slavek Jandák hadde på seg tynne lærsko når de skulle danse i snøen. Scenen ble spilt inn ute i virkelig snø, og føttene deres ble helt stive etter scenen var ferdig. Jeg husker jeg spurte dem hvordan de maktet å ha på seg de tynne skoene.
– Ingenting av det kan sees på TV.
– Det er det som er så flott. Innspillingen var super. Selv om en del av oss i tillegg spilte inn scener i teatere og etterpå kom tilbake til settet. Innendørsscenene ble spilt inn i Tyskland, og utendørsscenene nær Klatovy i Tsjekkia. En gang hadde jeg en uforglemmelig opplevelse. Vi måtte fly til Tyskland og være der i to uker for å spille inn noen scener, dette var meg, Libuse Safrankova og Vlada Mensík (kusken). Om morgenen kom vi til flyplassen. Tre ganger tok flyet av men vi måtte lande igjen på grunn av uværet. Til sist måtte vi reise med tog.
– Det må ha vært en morsom reise?
– Ja. Vår guide måtte aller først få tak i billetter til toget til Tyskland. Et annet problem var å frakte bagasjen vår fra flyplassen til toget. Vlada Mensík ringte Simonova Cladíl og sa: Ikke finn på noe tull, det er på kvelden de har konsert. Heldigvis kom det en taxi som kunne ta oss med til togstasjonen. Toget hadde ikke sovevogner og vi ble spredt over to kupéer, men fikk ikke sove. Vi hadde ikke mye penger igjen etter flyplassen. Vi var utslitte, men lo av det hele. Da skjedde det. Etter å ha krysset grensen åpnet døren til kupéen seg og en mann i hvite klær kom inn. Han holdt et sprinkleranlegg og bærte en kanne på ryggen. Libuse og jeg stirret på ham. Han sa at en infeksjonssykdom spredte seg gjennom landet, og at mediene hevdet at utbruddet kom fra noen syke sjiraffer i en dyrehage.
– Da ventet det en dusj..?
– Korrekt. Når mannen var ferdig med å desinfisere var det noen centimeter vann igjen på gulvet. Det sprutet rundt når toget beveget seg og vi lo oss omtrent i hjel. Vi var fullstendig herpa innen vi nådde frem til destinasjonen vår. Plattformen hadde blitt til en skikkelig skøyte-is-underlag på grunn av de lave temperaturene. Vi brukte ikke trappene men krysset sporet. De andre reisende som tok den skikkelige veien så vantro på oss og det vi gjorde. Ingen tysker ville gjort det! I tillegg til dette var han som skulle hente oss til settet forsinket.
Der satt vi, på fortauet kvart over fem om morgenen og lo. Rundt oss stod folk og glante søvnig rundt seg. De måtte på jobb, og de stirret på oss med et drepende blikk…kan du forestille deg å komme rett til settet etter en slik reise og skulle velge de vakreste kjolene for ballet? Det var perfekt!
Du vet, det er dette som gjør filmen. Bare på grunn av innsats og utholdenhet fikk eventyret en slik kraft. Alle jobbet med det med masse energi og denne energien skinner igjennom filmen.
Intervjuet ble gjort av den tsjekkiske reporteren Jana Podskalská i 2002.
Kilde og bilder: www.dreihaselnuessefuerashenbroedel.de
Tre Nøtter til Askepott 